...Det er først i morgen. takk til alle som svarte på VURDERINGS innlegget mitt, hadde håpet det var flere, men da blir det kanskje enklere for meg å velge ;)
uff.. har tenkt mye nå...å jeg er lei for å si det, å det gjør vondt å innrømme det ovenfor seg selv.. men jeg tror ikke faren min bryr seg om meg.
jeg har lenge ruget på dette innlegget, men siden mange fra familien min leser bloggen, har jeg rett og slett ikke turt å poste det.. men, who cares... here it goes.... and who can say? jeg har rett til å føle som jeg gjør, å jeg har en grunn til det. Innledningsvis kan jeg si at det perfekte soundtracket til vår relasjon er "cats in the cradle". noen vil kanskje si at dette innlegget er feil, andre vil si at det er dårlig gjort av meg.. mulig det. Pappa er sikkert en fin og omsorgsfull mann, for noen... han er sikkert en fin far for mine søstre, jeg vet ikke. Jeg vet faktisk svært lite om min far. det eneste jeg vet er at han forlot meg. han ga meg opp. han vil ikke ha noe med meg å gjøre.. å de gangene... de..3 gangene i året vi ser hverandre, er han mer opptatt av å skryte av seg selv eller søstrene mine. hva de har oppnådd, og hvor flotte de er.. ikke det at jeg ikke er enig i det. for de er virkelig flotte jenter.
men dette dreier seg ikke om dem. dette dreier seg om min relasjon til min far.. han klarer ikke å snakke med meg, eller føre en samtale. og han unngår det mer enn gjerne, virker det som.
jeg for min del, jeg orker ikke mer.. samtidig som jeg lengter etter å ha kontakt med han. har jeg vært et vanskelig barn? er han flau over meg?
nå i det siste har jeg ringt han 2 ganger... for å prøve å involvere han i mitt liv, jeg har lokket med at jeg trenger hjelp til å ordne forsterker til el-gitaren min, han er jo lydmann... og jeg har ringt i forbindelse med konserten som var forrige onsdag.. en jazz konsert der bandet består av bl.a hans kone. jeg har ikke ord. forsterker kunne han ikke ordne... men han skulle se på saken. kanskje han fant noe. han ringte meg aldri tilbake.... og på denne jazz konserten var han altfor busy til å ta seg tid til å snakke litt med meg... jeg skjønner at han var på jobb, men han hadde tid til å snakke med andre folk. jeg krever ikke mye. bare det å bli sett.. og kanskje hørt. når vi gikk ut for å røyke, sto vi i en ring. to av mine venninner var med ut.. han presenterte meg ikke for de andre, og han ignorerte meg! jeg følte meg dum. hva er det her? jeg prøver hvertfall.
men nå har jeg jo skjønt at det ikke kan være meg. det må jo være han feilen ligger hos...... det er fryktelig synd at det skal være på denne måten. han har tross alt et barnebarn som vokser opp.. han driter fullstendig i det! og det kan jeg med hånden på hjertet si at er sant. når har han ringt fordi han har lyst til å møte meg og sofie? ALDRI.
jeg husker den siste kvelden jeg så han. da skulle det bli 9 år til neste gang. jeg lå på samme rom som søsteren min. hun var bare en liten baby, og han og moren til søsteren min bodde sammen.... jeg ringte hjem til mamma, å sa at jeg ville hjem. jeg likte meg ikke. søsteren min bare gråt, å jeg fikk ikke sove. så ble han bare borte, helt til jeg så dødsannonsen til bestemoren jeg aldri fikk møtt i avisen. da er jeg vel 12 år. i en periode syntes han det vasr veldig stas å ta meg med på konserter og se til at jeg fikk møtt familien. så ble det stille. han forsvant igjen. men hva har gjort at han forsvant på nytt?
jeg kan ikke sette fingeren på det. er det fordi jeg har vært så mye psykisk syk? at jeg fikk barn tidlig? bare han kan svare på mine spørsmål. og jeg har vært så sint, så sint på han før og konfrontert han med ting.... men det preller av... og jeg driver han vel bare antakeligvis lenger og lenger unna på den måten.
på en måte håper jeg han kan se hva jeg har skrevet, så han forstår hvor skuffet jeg er. hvor vanskelig dette har vært for meg... og til slutt, hvor mye jeg egentlig bryr meg.
en vakker dag er selv min livslange tålmodighet brukt opp. da er det ikke mer igjen av meg....jeg kan ikke vente for evig.
det er leit alt dette, hva det har ført med seg.... lite kontakt med 2 supre søstre, og en utrolig god og søt "ste-mor"... jeg liker de virkelig, men det blir hardt for meg å skulle ta kontakt med dem, når min far oppfører seg så avvisende-
pappa, jeg er tross alt den lille jenta di! jeg har mine feil, men vi er familie. og du skulle bare visst hvor mye du egentlig betyr for meg.. selvom du stenger meg ute fra ditt liv. prøv å skjønn det.
